"Når mor stiller diagnosen" var tittelen på et arrangement i regi av NTNU, sponset av Forskningsrådet 25/9-24 på Gjøvik bibliotek. Mange av oss satt undrende og lurte på hva i alle dager dette handlet om. Er det mor som stiller diagnose? Er dette en positiv eller negativ ting? Hva er formålet? Undertittelen på arrangementet lød: “Antall ADHD-diagnoser øker, og særlig i Innlandet. Er det fordi influenserne her har ekstra påvirkning på fastleger og foreldre?”

Vi har hørt den mange ganger nå, fagfolk som konkluderer med enkle løsninger. Hvorfor skal “alle” ha trend-diagnosen ADHD? Er det sosiale medier, influenserne, eller er det rett og slett mødrene som er problemet? Kan de ikke bare gjøre jobben sin og oppdra barna så de blir robuste og produktive som alle andre? En ADHD diagnose fortjener da ikke mer empati enn andre?

At mødre stiller diagnosen var nytt for oss. Men at mor kan se at barnet strever, det kan vi forstå. Her presterer de altså å fornærme både mødre og ansatte i helsesystemet. Det oser ikke akkurat tillit. Vi som lever med dette hver dag, hele døgnet, vi jobber konstant med å finne løsninger for vår egen og barnas hjerne. Diagnosen har låst opp og gitt oss den selvforståelsen vi har hatt behov for i alle år. Med den kan vi tilrettelegge og få en bedre livskvalitet.

Vi tok kontakt med NTNU for å spørre. Hvorfor er mor nevnt eksplisitt? Hvorfor ikke far? Svaret: “Fordi en behandler sa at mor er den som oftest kontakter dem på vegne av barnet og familien. Vi kunne like gjerne ha satt «far». Så avgjørelsen er ikke tuftet på forskning. Men det går på at noen behandlere mener at influensere bidrar til at flere nå kontakter helsevesenet med spørsmål om ADHD. Og det kan jo være veldig bra, altså at flere kan få hjelp.”

La oss la tvilen komme de til gode, det var allikevel godt ment. Problemet er at slik kommunikasjon gjør at mødre sitter igjen med skyldfølelse og skam over å oppsøke hjelp. Det er vel ikke unaturlig at en mor er først til å plukke opp at ungene ikke har det bra?

Når barna strever påvirker det hele familien. Mødre setter ikke diagnose, det er det fagfolk som gjør. Det er en grundig prosess og ingen enkel sak å gå igjennom. Dette er ikke noe vi gjør for moro skyld fordi det er “trendy.” Hadde samfunnet vært tilrettelagt for det, så hadde ikke en diagnose betydd all verden. Men dessverre blir barn med ADHD og autisme fortsatt misforstått. De vanskelige og umulige barna som ikke klarer å innordne seg eller sitte i ro. De som er så sensitive og følsomme. Det er faktisk mange av oss.

At mennesker i en ny digital verden trekker mot sosiale medier, vil naturlig skje når temaet ignoreres fra andre kanter. Her ser vi og psykiatrien åpenbart ulikt på saken. For oss er det en livbøye, for psykiatrien er det problematisk.

Vi er selv eksempler på at some ble redningen. Her finner vi støtte, trøst og forståelse i et nettverk med likesinnede. Og tro oss, vi er mange som tørster etter mer kunnskap. Både for vår egen del og på vegne av barna våre. Med riktig kunnskap kan vi tilrettelegge så hele familien får det bedre.

Men hvorfor deles ikke kunnskapen via Helsedirektoratet f.eks til skoler, arbeidsplasser og samfunnet forøvrig? Hvor er ADHD Norge?

Udiagnostisert adhd og autisme får store negative konsekvenser. Derfor er det viktig å oppdage det tidlig! Mange går lenge under radaren, blir feildiagnostisert eller misforstått. Fordi de er gode på å skjule symptomene sine, tilpasse seg og maskere. Det er disse som nå endelig forstår seg selv og tar egen helse på alvor. Derfor dette rushet av mennesker som oppsøker hjelp i et system som ikke har kapasitet.

Med mer kunnskap kan vi endelig se og forstå barna, slik at vi kan rigge de for et godt liv med mestring og mening. Nå kan vi dyrke barnets styrker, leve et kreativt liv, legge til rette for mindre stress, ta hensyn til barnas behov og jobbe med, istedenfor mot. Og det viktigste av alt, vi kan lære barnet å regulere følelsene sine. Aksel Hennie sier det så godt: “Om vi ikke låser opp disse barna, får vi et problem!”

Vi er altså to mødre som “stiller diagnose”, og dette er personlig for oss. Denne våren tenkte vi: Dette går ikke lenger, vi trenger et opprop for bedre helsetjenester og forståelse for mennesker med ADHD og autisme.

Til nå har over 2000 mennesker signert og delt sin historie:

“Vi måtte "krangle" oss til å få hjelp til det ene barnet. Etter x-antall avslag fra BUP fikk barnet og vi som familie hjelp. Før det var hjelpen "å bli meldt til barnevernet" og tiltak derfra, men det var jo ikke dette som var problemet. Etter vi omsider fikk hjelp, har vi fått et "nytt" barn som har det så mye bedre på alle måter. Selv har jeg fått avslag, fordi jeg "fungerer for bra", men jeg orker rett og slett ikke krangle mer mot systemet, for nå er jeg sliten, det blir man nemlig etter 6 års kamp om å bli hørt og forstått. Mitt største ønske er at hjelpen skal bli lettere å få, mer tilgjengelig og at man ikke blir mistrodd når man ber om hjelp. For å bli mistrodd, det er en ytterligere belastning man må stå i, og den er trøff. Kunnskapen må også heves blant personal i barnehager og på skoler.”
- Anniken, Lier

Dette angår mange flere enn vi tror, og det krever handling! Støtt “Opprop for bedre helsetilbud for og anerkjennelse av mennesker med ADHD, autisme og annen nevrodivergens”. På verdensdagen for psykisk helse er det noe av det viktigste du kan gjøre!