Hvis det er krevende for psykiatrien, så kan man jo forestille seg hvor krevende det er for de som ikke blir hørt og trodd. Fokuset til fagfolk bør jo være ønske om forståelse og støtte. Slik debatten har utviklet seg, virker det mer som hensikten er å gå løs på ADHD for å redde egen maktposisjon, fremfor å hjelpe sårbare mennesker. Argumentene er basert på myter og påstander, og vi lurer på hva formålet med denne stigmatiseringen er. Det er fristende å kalle det en bekreftelsesfelle istedenfor diagnosefelle.

Ved å definere ADHD som psykisk, og samtidig bagatellisere utfordringene, hevdes det at det enten må være sykdom eller så er det innenfor normalen. Når det i realiteten er en usynlig funksjonsnedsettelse, som er lagt under psykiatrien.

Resultatet er nå såkalt overdiagnostisering av ADHD, og autisme. Mennesker som har blitt feildiagnostisert med alle mulige psykiske lidelser i alle år. Mange er jenter og kvinner, som har blitt oversett og ignorert.

Psykiatere spør om vi i ferd med å sykeliggjøre en hel generasjon med barn. Men er det ikke det som er gjort i tiår allerede? Ved å definere ADHD som psykiatri?

“Det kommer nå stadig mer forskning som viser at det ikke nødvendigvis går så bra med barn som får psykiatriske diagnoser – og vi må etter min mening være mer ydmyke når det gjelder å tenke på hva det gjør med et barn i utvikling å bli puttet i bås”, sier psykiater Henriette Sandven.

Alle tenker at båsen er ADHD. Men ingen tenker på hvordan det er å bli satt i bås og tro du er født kronisk psykisk syk. Med en journal lenger enn bibelen, fordi årsaken aldri tas på alvor.

Istedenfor å forstå eksekutive funksjoner og hjernevariasjoner, legges det opp til psykisk uhelse. Fordi behovene våre ikke blir respektert. Psykiske lidelser er kort sagt merkelapper på reaksjoner på utbrenthet og traumer. Konsekvensene av overbelastning, overkompensering og overbehandling. Plager som egentlig er normale reaksjoner på unormal belastning.

Kunnskapen finnes
Etter at vi begynte å dele, får vi daglig meldinger. Historier om et liv i psykiatrien, avvist som velfungerende og pressa syke.

Psykiatrien har blitt et lager for de som ikke fungerer innenfor samfunnets forventninger. Det finnes masse kunnskap om ADHD og autisme, men mange fagfolk har et anstrengt forhold til fakta. Systemet vil ikke høre på høytfungerende mennesker som sier de har ADHD. ADHD som innebærer varige funksjonsutfordringer i hverdagen. Ofte maskert.

Å tro på folk og bruke oppdatert kunnskap, fremfor å synse og krenke, er en god start. Vi etterlyser mer ydmykhet og respekt for konsekvensene det får å konstant leve utenfor egen tålegrense og i kronisk behandling. Det er ikke livskvalitet.

Funksjonstap og nedsatt livskvalitet er vanlig gjennom livet. Behandling vil hjelpe hvis det ikke handler om nevrodivergens.

For ADHD kan ikke kureres. Det er måten du fungerer, måten du er født. Vi må akseptere at dette er en annen hjernevariant enn “normalen”, som samfunnet ikke er tilpasset for. Vi blir syke fordi våre behov og grenser stadig overskrides.

Overbelastning og mistro fører til angst og depresjon, og vi “forveksles” stadig med bipolar lidelse og personlighetsforstyrrelser. ADHD bagatelliseres og sykeliggjøres om hverandre, og det settes ulike diagnoser på feil grunnlag. På grunn av holdninger og at alt må være “prøvd”.


Udiagnostisert ADHD og autisme gir større risiko for depresjon, angst, søvnvansker, spiseforstyrrelser, avhengighet, kriminalitet, vold, overgrep, ufrivillig skolefravær og selvmord. Som et resultat av mangel på nødvendig tilpasninger, støtte, forståelse og mestring.

Vi er ikke i ferd med, vi har allerede sykeliggjort og feilbehandla gjennom flere generasjoner. Et liv i psykiatrien gir store traumer og manglende tillit til helsevesenet. Så må vi igjen ta kampen, bli retraumatisert og ofte avvist som hysteriske. Ofte sendiagnostiserte mødre, som endelig forstår seg selv.
Samfunnet blir stadig trangere, men det er fordommene som presser de som fungerer annerledes ut fra skole og arbeidsliv. Å benekte at ADHD eksisterer er ingen løsning. Fagfolk har definisjonsmakt og ansvar for å formidle riktig kunnskap. Folk tror på fagfolk. Dette er et menneskesyn som burde være langt unna et fagfelt med ansvar for liv og helse.

Økningen av ADHD skyldes økt kunnskap. Dessverre kreves diagnose på papiret for å få nødvendig støtte, slik er systemet. Vi blir fortsatt diskriminert for den vi er, våre behov blir ikke respektert.

Det handler ikke om at vi ønsker oss diagnoser eller medisiner. Det handler om å forstå seg selv og oppnå livskvalitet. Finne varige løsninger som bidrar til økt funksjon. Leve med utfordringene, ikke mot.
At flere får diagnosen betyr at flere får muligheten til et bedre liv. Det må være fokuset, også for fagfolk.

Dette krever kunnskap om hjernen og det er veien til god psykisk helse!