Jeg fikk min ADHD-diagnose som voksen. Endelig fikk jeg en forklaring på et liv preget av uro, konsentrasjonsvansker, utenforskap og selvbebreidelse. Det var aldri meg det var noe galt med - det var systemet som ikke så meg.

Fra 2011 til 2016 var jeg i kontakt med barne- og ungdomspsykiatrien og senere voksenpsykiatrien. Jeg ble vurdert, behandlet og klassifisert – men aldri grundig utredet for ADHD. I stedet ble jeg plassert i feil boks, tolket gjennom feil linser og fortalt at problemet lå i min personlighet og mine tidligere erfaringer.

I 2021 var jeg igjen i kontakt med DPS – fortsatt uten at noen stilte de riktige spørsmålene. Symptomene og tegnene har alltid vært der, jeg har fra tidlig alder bedt om å utredes, men aldri har dette blitt tatt tak i på riktig måte.

Da jeg endelig i 2023 fikk riktig diagnose, bestemte jeg meg for å søke erstatning. Ikke fordi det kan gjøre opp for alt jeg har mistet, men for å få en erkjennelse: Ja, du ble sviktet. Men det jeg oppdaget underveis, var mye, mye større enn meg og min historie. Jeg oppdaget et system som ikke søker sannhet – men beskyttelse. Et system der de som kalles “uavhengige sakkyndige” har bestemt seg på forhånd.

Når staten lar sine egne kritikere vurdere ofrene sine

Norsk pasientskadeerstatning (NPE) avslo saken min. Jeg klagde. Dokumenterte. Påpekte grove feil. NPE sto fast på sitt. Saken gikk videre til Pasientskadenemnda, der ble avslaget bekreftet. Alle avgjørelsene er basert på en vurdering fra sakkyndig psykiater Trond Velken.

Hvem er Trond Velken?
Ikke en nøytral fagperson. Ikke en som møter pasienter med åpent sinn.

Han har i flere offentlige uttalelser hevdet at:
• ADHD er en “sekkediagnose”.
• Symptomene finnes “hos alle mennesker”.
• Diagnosen brukes for lettvint – særlig hos kvinner og unge voksne.
• De fleste med ADHD har “en helt normal hjerne som ikke skiller seg fra andres”, og dopaminsystemet er “ikke annerledes”.

Dette er mannen som fikk makt til å avgjøre om jeg har blitt tilstrekkelig utredet og riktig behandlet.

Når kritiske spørsmål møtes med stillhet

I den sakkyndige vurderingen skriver Velken blant annet: “Det fremstår som at emosjonelle vansker er godt dekket av personlighetsforstyrrelse-diagnosen.”
“Jeg kan ikke se at det foreligger vesentlig svikt i hjelpen som ble gitt.”

Det han velger å overse, er langt mer talende:
• Han nevner ikke at informasjonen om meg i barndommen kom fra en ustabil og omskiftelig omgangskrets, noe som gjør informasjonsgrunnlaget høyst tvilsomt.
• Han diskuterer ikke at ADHD-symptomer aldri ble utredet, selv om de var tydelige.
• Han ignorerer totalt nyere voksenutredninger som har dokumentert ADHD – i strid med retningslinjene for pasientskadevurderinger, som krever at nye funn skal tas med i helhetsvurderingen.
• Han vurderer ikke konsekvensene av feilbehandlingen – som tap av skolegang, arbeidsevne og psykisk helse.
• Han overser fullstendig kjønnsaspektet ved ADHD, til tross for solid forskning som viser at jenter og kvinner systematisk blir oversett fordi symptomene deres arter seg annerledes.

Da jeg konfronterte feilene i klagen min, kom det ingen reelle svar. Ikke en eneste kritisk innvending ble faglig imøtegått. I stedet leverte sakkyndig en tilleggsvurdering som gjentok konklusjonene han allerede hadde trukket – som om kritikken aldri var reist.

• Ingen refleksjon over manglende differensialdiagnostikk.
• Ingen vurdering av hvorfor nyere ADHD-diagnoser ble ignorert.
• Ingen kommentar til hvordan symptombildet hos jenter systematisk blir oversett.
• Ingen diskusjon om retningslinjer krever at nye funn skal inngå i vurderingen.

Når sakkyndige møter kritikk med taushet, er det ikke faglighet vi ser. Det er ansvarsfraskrivelse – bare pyntet med et offisielt stempel.

Hva slags rettssikkerhet har vi når staten lar kritikere av diagnosen vurdere dem som bærer den? Hvordan kan vi tro på rettferdighet når ekspertene allerede har bestemt at lidelsen vår ikke er reell nok – ikke alvorlig nok – ikke “ekte nok”?

Dette handler ikke bare om ADHD. Dette handler om ME. Om traumer. Om alle psykiske og fysiske helseutfordringer som ikke “passer inn” i systemets trange rammer.

Det handler om at staten lar sakkyndige bestemme hvem som har en gyldig historie – og hvem som skal ties i hjel.

Jeg fører saken min videre – med støtte fra advokat og medmennesker. Ikke fordi jeg tror at én sak kan endre systemet alene, men fordi stillhet aldri har endret noe.

Dette handler ikke bare om meg. Det handler om alle som har blitt feilvurdert, feilbehandlet – og deretter møtt et system som beskytter seg selv. Vi trenger å vise at vi ser. At vi ikke aksepterer urett. At vi nekter å la flere bli mistrodd i stillhet. Vi har rett til å bli hørt.


Louise Christine Alkvist

Du kan støtte Louises sak her: https://spleis.no/systemsvikt