Artikkelen skriver seg inn i en rekke av artikler i ulike medier der fagfolk og forskere omtaler nevroatypiske (adhd-ere, autister, touretter, dyslektikere mfl) i stigmatiserende og negative termer, tilsynelatende uten bevissthet om konsekvensene dette har for dem de omtaler og for hvordan de blir møtt av sine omgivelser. Temaet har senere blitt tatt opp igjen i Fredrikstad Blad, og på Arendalsuka til høsten løftes igjen diskusjonen om en angivelig bekymringsfull økning i autisme.

Denne typen omtale rammer gruppene som omtales hardt og brutalt gjennom negativ språkbruk, katastrofeomtale og objektifisering.

En katastrofe for unge nevrodivergentes livskvalitet og selvbilde

Fagfolk som psykiatere og forskere har stor makt som påvirkere i samfunnet generelt og i skolevesen og førstelinje helsetjenester spesielt. Måten de omtaler utsatte grupper og minoriteter på, påvirker både hvordan disse menneskene blir møtt i skole og helsevesen og hvordan unge autister, ADHD-ere og andre nevrodivergente tenker om seg selv. Å bli beskrevet som en belastning for egen familie, samfunnet, eller mennesker man omgås, er ikke et godt utgangspunkt for et godt liv.

Samtidig som vi ser økt fokus på vekst i diagnoser som et angivelig samfunnsproblem, peker andre til at det kan være en sammenheng mellom diagnoser som ADHD og autisme og økt fare for psykisk uhelse og selvmord. Det bør mane til ettertanke.

En eksplosjon av fagfolk som omtaler autister og ADHD-ere som et problem

PhD-student Einar Tryti, som uttaler seg i artikkelen i FB, har stått i spissen for flere innlegg og artikler der en økning i diagnostisering av ADHD og autisme omtales som et samfunnsproblem og en katastrofe. I NRK ble økningen knyttet til innvandring og økt skjermbruk blant barn. I Aftenposten løftes skjermbruk som en påstått risikofaktor for utvikling av adhd og autisme. Også i Morgenbladet og Klassekampen har en økning i diagnoser blitt beskrevet som problematisk og mulige årsaker til en påstått uforklarlig vekst diskutert. Mens negativ omtale av mange minoritetsgrupper i dag anses som politisk høyst ukorrekt, ser det ut til at måten man omtaler autister og adhd-ere er en gigantisk blindflekk i den offentlige debatten.

I artikkelen i Fredrikstad Blad blandes en rekke forhold og samfunnsområder sammen slik at det er vanskelig å vikle ut. Økningen i diagnostisering med “alvorlig” barneautisme ved Ahus og i Østfold omtales sammen med omtale av en vanskelig ressurssituasjon i skoler og barnehager i Fredrikstad. Tryti viser til autisme som en diagnose som settes basert på en rekke kriterier for observert atferd.

Autisme slik det er beskrevet av autister selv handler ikke om atferd, men om å ha en annen fungering enn majoriteten. Nevrodivergente opplever og sanser verden på en annen måte enn det nevrotypiske flertallet. Det handler blant annet om sterke interesser, evne til hyperfokus, et mer sensitivt sanseapparat, sterk evne til mønstergjenkjenning, lateral tenkning, ærlighet og dyp empati. Når livssituasjonen ikke er tilpasset barnets fungering, slik at et følsomt sanseapparat for eksempel overbelastes, kan det resultere i atferd som anses avvikende eller problematisk av omgivelsene. At å bli overbelastet eller presset utover egne grenser kan resultere i ulike typer “problematferd”, gjelder for øvrig også nevrotypiske personer. Men siden samfunnet er tilpasset det nevrotypiske flertallet, blir nevrotypiske mennesker sjelden eller aldri presset utover egne grenser på den måten autister ofte blir i skole, hjem og barnehage.

Andre trekk som er karakteristisk for autister og adhd-ere sammenfaller med atferd som anses uhøflig eller problematisk av normen, uten at atferden egentlig er til sjenanse for noen. Det kan være tale om ubehag ved fysisk kontakt som håndhilsing eller påtvungne klemmer, eller nøytrale ansiktsutrykk (“bitch face”) som blir tolket som en fornærmelse av omverdenen. Nevrodivergente har en annen måte å kommunisere og sosialisere på, som blir tolket negativt av fagfolk og forskere, i stedet for at man forsøker å forstå verdien i alternative måter å være menneske på.

Ableisme og samfunnsansvar

Den danske forskeren Emil Falster ønsker en offentlig samtale om hvordan vi omtaler og behandler mennesker med handicap og funksjonsvansker. Falster har nylig utgitt en bok, Ableisme. Magt, menneskesyn og myten om den normale krop der han ser nærmere på ableismen i alle dens former, også hva angår nevroatypiske mennesker. Han beskriver hvordan mennesker med funksjonsvansker opplever diskriminering og dehumanisering nær sagt overalt hvor de går.

I boken omtaler han også Gjøkeungeretorikk som dehumaniserer funksjonshindrede og nevrodivergente mennesker og beskriver dem som en belastning for samfunnet.

“Gøgeungeretorik er en strukturel ableisme, hvor mennesker med handicap fremstilles som en trussel for den offentlige økonomi og som snyltere på det almene velfærdsområde.”
I en annen artikkel sier han at,
“Den negative politiske retorik om, at mennesker med handicap er en byrde for samfundet, siver ud til kommunen og sagsbehandlerne og ender hos børn og unge med handicap. Effekten er skadelig”
Debatten Falster etterlyser er en debatt det er på høy tid at løftes i den norske offentligheten.

Både fagfolk, forskere og media bør ta sitt ansvar og snu fokus til å omfatte også disse gruppenes styrker og hvordan vi som samfunn kan få slutt på stigma, ekskludering og andre belastninger samfunnet utsetter dem for. Skal man diskutere nevrodivergente, må autister, ADHD-ere og andre nevrodivergente selv stå i førersetet. Nevrotypiske forskere og fagfolk har mest å tjene på å lytte og lære. Her er ydmykhet og selvransakelse helt avgjørende. I stedet for å snakke om “autisme til besvær?” bør de heller spørre seg hvorfor samfunnet ekskluderer autister og hva nevrotypiske mennesker kan gjøre for å utvide sin egen forståelse av normalitet og utfordre egne fordommer.

Autister og ADHD-ere er verdifulle deltakere i samfunnet, og mange anerkjente og høyt utdannede mennesker har i dag disse diagnosene. En artikkel av Peter Gray viser at i skolen presterer grupper med elever med ADHD bedre enn grupper av kun nevrotypiske, og forskning har pekt på at autister i mindre grad er utsatt for negativ gruppetenkning. Det er all grunn til å tro at samfunnet generelt står sterkest overfor dagens og fremtidens utfordringer, dersom vi tar i bruk styrkene til både nevrotypiske og nevrodivergente mennesker og lar ulike gruppers styrker komplementere hverandre. Forskningen bør rette fokus mot hvordan man kan skape et samfunn der alle kan trives og bidra, fremfor å fokusere på enkelte grupper som et problem eller en katastrofe.


Kilder og henvisninger:

https://www.altinget.dk/social/artikel/politikernes-retorik-om-handicap-faar-forsker-til-at-slaa-alarm-det-er-noget-der-rammer-boernene

https://www.aftenposten.no/meninger/debatt/i/eJbWPg/har-skjermbrukutvalget-lest-sin-egen-rapport

https://www.nrk.no/norge/barn-av-innvandrere-far-oftere-autisme-_-forskere-leter-etter-forklaring-1.16739157

https://www.utdanningsnytt.no/adhd-helse/unge-med-adhd-har-okt-risiko-for-a-bega-selvmord/406248

https://www.aftenbladet.no/meninger/debatt/i/63zM83/nevrodivergente-har-foersterett-paa-aa-definere-sin-virkelighet

Sara Gibbs: Drama Queen: One Autistic Woman and a Life of Unhelpful Labels.

https://www.psychologytoday.com/intl/blog/freedom-to-learn/201603/adhd-creativity-and-the-concept-of-group-intelligence