Etter utallige timer på YouTube, og andre steder på det engelsk-språklige internettet, er jeg 95% sikker på at jeg er «høytfungerende» autistisk, tidligere kalt Aspergers. Har slitt med/sliter med en spiseforstyrrelse, tarmproblemer, mobbing og sosial isolasjon. Har aldri forstått «uskrevne sosiale regler», også kjent som normer. Trender og mote har aldri, og vil aldri gi mening i hodet mitt, men føles falskt, overfladisk og upersonlig. Samme med mange usynlige sosiale hierarkier og maktsystemer alle andre bare ser ut til å passivt godta, eller ta for gitt, som en naturlov.

Har fått merkelapper som «mild, kronisk depresjon», «sosial angst», «introvert», «ensom ulv», «rar», «sjenert», «nerd», «perfeksjonistisk», «tikkende emosjonell bombe», «vanskelig», «sensitiv», «talentfull», «kunstnerisk», «intensiv», «entusiastisk», «kunnskapsrik», «flink til å virkelig fordype meg i ting (som jeg selv fra før av er interessert i)» osv. Var seinere enn andre i klassen ute med å forstå ironi, og sarkasme. Selv i dag har jeg en tendens til å tolke ting mer bokstavelig enn «normale» mennesker gjør. På godt og vondt.

Lurer på om jeg også har ADHD (AuDHD som denne kombinasjonen kalles), som kanskje være med på å forklare hvorfor jeg har gått udiagnostisert så lenge. Flere YouTube-kanaler innsnevret på temaet AuDHD, mener at disse to diagnosene sammen, kan «maskere» hverandre. Ulike kombinasjoner av diagnoser, er helt seriøst noe psykiatrien må bli flinkere på!

Er nå arbeidsledig etter å ha rodd i havn en Bachelour i Biologi i juni. Der andre kanskje ser en 10 minutters jobb, ser jeg en 3-timers jobb. Dette kalles «ineffektivitet». Et verre skjellsord finnes knapt i dag. Hva er vitsen i å søke på jobber, når alle jobbannonser i praksis etterspør et super-robotmenneske, med annen utdanning enn den jeg har brukt hele mitt voksne liv på å skaffe meg, og jeg med over 90% sannsynlighet ikke vil få enhver jobb jeg søker på uansett?

Er snart 27 år nå. Orker ikke mere uforutsigbarhet og svære antiklimatiske overganger på dette tidspunktet. Vil bare slå rot, og skape mitt eget liv. Men den personlige økonomiske situasjonen, en sliten psyke, og tidligere dårlige opplevelser etter å ha søkt hjelp gjentatte ganger hos BUP og, senere DPS, gjør at jeg kvier meg for å be om noen Autisme-diagnose, da jeg har blitt utredet for autisme/aspergers tre ganger tidligere, uten å få noen formell diagnose til tross for "sterke autistiske trekk og plager/autistiske symptomer hos pasienten". Problemet lå i at jeg ikke hadde vist disse trekkene tidlig nok "og at dette derfor ikke kunne være noe medfødt"… "5 & 1/2 år", og "før fylte 5 år", hva er forskjellen? For det overbyråkratiske DPS, så er dette forskjellen på om du er "syk nok" til å få hjelp eller ei.

Og med travle foreldre og mange søsken, var det på ingen måte gitt at hvert eneste sekund av mine første leveår, ble studert som et forsøksdyr på labben. For ikke å snakke om ulikhetene i autismens uttrykk hos gutter og jenter, hvorav de førstnevnte historisk sett har vært mest studert. Det er altså guttehjernens autisme-symptomer som har dominert offisielle diagnosekriterier frem til vår tid.

Jeg er ikke antisosial, lat, utilstrekkelig, svak eller feig. Jeg er utslitt av å bli foret med budskap om at jeg ikke er bra nok hele tiden. Jeg er utslitt av å sykeliggjøres av bokstavelig talt alle rundt meg. Annerledes er ikke det samme som syk, men slik samfunnet behandler meg, har jeg blitt det. Hvor er toleransen og feiringen for mangfoldet hos menneskers nevrologi?

Selvforakten over å ikke henge med andre jevnaldrende i et samfunn tilrettelagt for majoriteten, er sterk. Forstår ikke hva jeg har gjort feil. Vennskap har alltid vært vanskelige. Følelsen av at jeg må være med på andres ønsker, selv om det overskrider mine egne grenser, mens de selv ikke engang vil prøve å sette seg inn i noe jeg liker, sitter igjen. Ja, kanskje til og med håne meg for hva jeg interesserer meg for. Har så lenge jeg kan huske, også følt at mange i hemmelighet skulle ønske jeg var død, så jeg ikke kunne forstyrre dem mer.

Spesielle interesser er sentralt for autisme. Disse kan være livslange, eller mer brede og flytende i takt med livets faser. Autistiske gutter har, veldig overgeneralisert, oftere "smale", livslange spesielle interesser, som ikke lar seg skjule, mens jenter oftere kan ha mer "sosialt aksepterte", flytende spesielle interesser, som også visse andre "normale" jenter driver med. Pleier alltid å tulle med at "den beste vennen min i klasserommet var alltid læreren". Skoleflink og ikke noe problem for læreren, hvorfor skulle noen voksne faktisk lytte til mine problemer på barneskolen? Det var friminuttene jeg grudde meg til. Da begynte det skumle, uforutsigbare kaoset.

Sosialisering er for meg den dag i dag assosiert med emosjonell lidelse, utmattelse og risiko som ikke er verdt bryet og den mulige positive gevinsten. Er en mye bedre kommunikator skriftlig enn muntlig, ettersom jeg ofte blir midlertidig stum i diskusjoner om jeg blir for emosjonell. Å svare med stillhet midt i en muntlig dialog er min sterkeste form for raseriutbrudd. Men dette er individuelt. "Om du har møtt en autistisk person, har du møtt én autistisk person".

Det verste er at de fleste ikke har noen anelse når, eller hvor hardt de sårer meg. Ting som er ment som trøst og oppmuntring, føles ofte nedverdigende, hånliggjørrende og overtrampende. Gjentatte slike erfaringer har gjort meg svært selektiv med hvem jeg er sårbar ovenfor, noe som har medført at jeg oftere enn ei legger lokk på følelsene mine til det plutselig ufrivillig renner over, tilsynelatende utløst av en bagatell. Det er ingen løsning det heller. DPS frister lite, da det er endring av terapeuter hele tiden, noe som i kombinasjon med flytting gjør det umulig å forme noen dyp, meningsfull og fortrolig relasjon til en samtalebehandler over tid der etter min erfaring.

Jeg har masse å bidra med om jeg blir gitt tillitt, ansvar, muligheter og aksept, istedenfor fordømmelse, skjenneprekener, rigide rammer, utestengelser og kalde skuldre.

Autisme og ADHD må aksepteres, forstås bedre, både i forskningsmiljøer og blant allmennheten, og omfavnes. Psykiatriens tilnærming til nevrodivergente, og holdningen om at man skal «kureres», vil sannsynligvis om 100 år tenkes på i samme baner som vi i dag tenker på «behandling for homofile».

Don´t try to fix someone who ain’t broken.