Det har kommet inn haugevis med historier og det viser et tydelig mønster: jenter og kvinner misforståes, får feil diagnoser og blir svingdørspasienter i psykiatrien. Tidlig innsats vektlegges i liten grad og du skal ha god stamina og overskudd for å oppsøke hjelp. Hjelpen rundt om i Norge er svært varierende, og det fører til at barn og foreldre ender opp totalt utbrent.

Vi mener dette i stor grad skyldes dårlige holdninger og fordommer mot ADHD og autisme. Det er et overdrevent fokus på adferd og psyke, fremfor å gå til rotårsaken.

Jeg, Maren, har vært inn og ut av psykiatrien siden jeg var 17 år. Mye er svart og det er flaks at jeg er her idag. Dette kunne vært unngått hvis hjelpen var basert på kunnskap, forståelse og omsorg. Jeg er traumatisert og nedbrutt etter årevis med feildiagnostisering, overbehandling og troen på at jeg er født kronisk psykisk syk. Fokuset er behandling som bryter ned. Som (udiagnostisert) autist med ADHD ble jeg utsatt for stadig eksponeringsterapi, istedenfor å få tilrettelegging for et godt liv. Mine behov ble aldri møtt og psykiatrien har påført de største skadene.

Aina måtte kjempe seg fra personlighetsforstyrrelse til riktig diagnose og til slutt ha med mannen for å bli tatt på alvor. Det ble 7 måneder i DPS systemet med behandlingstraumer.

Mange sliter i årevis før de kommer fram til at de er nevrodivergente. Psykiatrien utreder alle mulige psykiske lidelser og personlighetsforstyrrelser. Med angst og depresjon som symptomer blir hjelpen du tilbys vondt verre. Traumene blir uutholdelige og behov og reaksjoner tolkes som psykisk sykdom.

Dette er en gedigen blindsone i norsk helsevesen.

Etter at Henriette Sandven ga ut boken "Diagnosefellen" understreker dette hvor lavt kunnskapsnivået er her til lands. Dr. Sandven jobber som barnepsykiater på Oslo universitetssykehus, og er uttalt ADHD-skeptiker. Hun får åpen mikrofon i media uten et eneste kritisk spørsmål. Media bidrar dermed til å spre feilinformasjon og stigma, uten en tanke om hvordan dette påvirker mennesker i dype kriser.

I boken beskriver hun hvordan hun fjerner ADHD-diagnose for å sette personlighetsforstyrrelse i stedet. Dette er livsfarlig, og dessverre en vanlig praksis i psykiatrien. "Vente og se"-holdninger skyver mange utfor stupet og gjør at ungdom utvikler spiseforstyrrelser, rusproblemer og andre komorbide lidelser.

Det fører til at klager i de fleste tilfeller faller under "god medisinsk praksis" selv om det både er feil, tvang og overgrep. Fordommer får stå som fakta.

Dr. Sandven er ikke alene roten til problemene i psykiatrien. Hennes ærlige beskrivelser er kun et symptom og en illustrasjon på hvor dysfunksjonelt systemet er. Psykiatrien selv produserer psykisk sykdom, ved å unngå ADHD og autisme for enhver pris.

Naturlige reaksjoner på unormal belastning sykeliggjøres eller bagatalliseres. De som har "minimale utfordringer” avvises. Dermed opplever en stor gruppe mennesker at deres avgjørende rettigheter innskrenkes. Nevrodivergentes historier blir ikke tatt på alvor, de mistenkeliggjøres og krenkes - av systemet. ADHD-skeptiske leger bør ikke jobbe med ADHD og autisme.

I § 1 i legenes etiske regler heter det:

“En lege skal verne menneskets helse. Legen skal helbrede, lindre og trøste. Legen skal hjelpe syke til å gjenvinne sin helse og friske til å bevare den. Legen skal bygge sin gjerning på respekt for grunnleggende menneskerettigheter, og på sannhet og rettferdighet i forholdet til pasient og samfunn.”

Vi har vært i kontakt med leder i norsk psykiatrisk forbund, Lars Lien, for å adressere problemet. Det er vanskelig å nå igjennom fordi det mangler grunnleggende forståelse. Han anerkjenner at måten nevrodivergente omtales på går utover pasientsikkerheten, der står vi riktignok samlet.

Men vi står langt fra hverandre med deres forståelse i psykiatrisk ideologi og sykdomsfokus, og vår tro på at vi aldri har vært defekte. Vi er ikke psykisk syke mennesker som skal endres eller repareres. Vår hjernevariasjon har eksistert til alle tider, den bare krasjer totalt med stress, press og forventninger til et moderne liv.

Vi vet nå at nevrodivergens ikke er psykiatri, men nevrovitenskap - avgjørende kunnskap for å forstå årsakene. ADHD og autisme er ikke en psykisk sykdom, det er en hjerne med andre behov - behov som ikke respekteres. Resultatet blir at vi maskerer oss syke for å holde fasaden.

Holdningene fra psykiatrien forplanter seg, og dette påvirker hele samfunnet. Stigma og fordommer påfører enkeltindividene skam og skyld. Nevrodivergente skyves ut av skole, helse og arbeidsliv, og blir dømt til et liv i utenforskap, ensomhet og uhelse. Det er vanskelig nok å ha ADHD og autisme fra før, og folk blir syke av å aldri bli møtt med forståelse eller respekt.

Foreldre blir gaslightet for omsorgssvikt og mangel på oppdragelse. Barn tar livet sitt i psykiatrien og i barnevernet, p.g.a et system som mangler kompetanse og sender barn ut i rus, overgrep og vold.

Autister blir utsatt for konverteringsterapi, og påføres traumer for livet. Barn mobbes i skolen fordi de er annerledes. Det sies at 40% av barn som faller ut av skolen er nevrodivergente, vi tror det er mange flere. Barn og foreldre brennes ut i møte med systemer som ikke forstår eller viser omsorg. Konsekvensene er enorme, både de menneskelige og økonomiske.

Systemet svikter på det groveste, og har gjort det lenge. Nå sprekker fasaden fordi vi endelig tør å ta plass, vi snakker sammen og ser sammenhenger. Via internett forstår flere seg selv og hvordan psykiatrien har fratatt nevrodivergente retten til en god livskvalitet. Vi har måttet kjempe for eget menneskeverd fra vi fødes til vi dør.

“Opprop for bedre helsetilbud for og anerkjennelse av mennesker med ADHD, autister og annen nevrodivergens” har i mai 2025 nådd 2300 signaturer. Det har kommet inn mange kommentarer og historier, og det som går oftest igjen er "Det er ingen hjelp å få".

Vi brenner for et inkluderende og bærekraftig samfunn og et system som fremmer helse og mestring. Et styrkebasert samfunn må romme alle mennesker, med og uten funksjonsnedsettelser.

Å forstå problemet er halve løsningen og løsningene må involvere de som kjenner på det hver eneste dag. De beste ADHD-ekspertene er de som har diagnosen selv.

Først må sannheten fram, deretter kan vi fokusere på endring!