Utrolig nok er jeg tålmodig når hjelpen er rett rundt hjørnet. Til tross for min dårlige psykiske tilstand, meget sulten og utslitt, så ventet jeg uten at det rablet helt. 5 timer senere var døren åpen for meg. Jeg tolket legen som en forståelsesfull mann, og jeg fikk 20 minutter på å forklare situasjonen min. Jeg fortalte om mine psykiske utfordringer og han lyttet og skrev ned alt jeg sa. Jeg følte at han tok meg seriøst.

Det hadde gått ca 3-4 minutter av praten, da jeg bestemte meg for å nevne at jeg har Aspergers syndrom, i håp om at legen ville vise mer hensyn og forståelse.

Da stoppet det fullstendig opp og stemningen snudde. Han sluttet å skrive, rettet blikket mot meg, og med en aggressiv tone sier han: «Okei, du har tre minutter igjen av tida!»

Alt raknet og tiden ble redusert i det jeg nevnte autismespekteret. Det føltes som et stort kaos. Da jeg prøvde å forklare videre, avbrøt han meg. Det eneste jeg klarte å be om til slutt var om han kunne sende en epikrise til fastlegen og en henvendelse til HAVO (habiliteringstjenesten for voksne).

Legen svarte aggressivt tilbake: «Jajaja! Jeg skal gjøre det, men nå må du ut!!» Deretter viftet han meg ut døra.

- Men, jeg har ventet i flere tim…
- Ja! Men flere har ventet lengre enn deg!! Du må ut nå!!

Jeg ble fullstendig satt ut og jeg angret på at jeg nevnte at jeg er på autismespekteret. En ting var sikkert - jeg ble forhåndsdømt, stigmatisert, og han oppførte seg hensynsløst overfor meg.

Etter noen ukers ventetid til fastlegen og HAVO, i begynnelsen av 2019, fikk jeg nok et slag i magen. Legevakta hadde ikke fått noen henvendelse fra legen. Han hadde ikke løftet en finger...

Til slutt sa kroppen stopp, og jeg klarte ikke kjempe lenger for å få hjelp. Vondt ble til verre. Jeg ble sykmeldt fra jobben og kom aldri tilbake til arbeidsplassen igjen. Alt ble vanskelig og jeg følte meg helt alene. Å oppsøke hjelp for deretter å bli avvist og motarbeidet, er fryktelig vondt. Jeg fikk påklistret en merkelapp. «Da har vi funnet ut svaret. Vi trenger ikke undersøke mer. Han er jo på autismespekteret. Ferdig snakka!!»

I 2019 tok 650 mennesker livet sitt i Norge. Jeg kunne vært en av dem, sammen med Ari Behn og 649 andre. Trist som faen!

En lege har mye makt og autoritet. Han kan velge mellom liv og død for en person i en sårbar situasjon. Uvitende om at de kan være ansvarlig for uaktsom medvirkning til selvmord. De har usynlig blod på henda.

Heldigvis fikk jeg hjelp til slutt, men byrden av det jeg har opplevd, kunne ha vært unngått. Jeg hadde englevakt, rett og slett.

Jeg anmeldte ham 6 år senere for det som skjedde den desemberdagen på legevakta. Men dessverre er foreldelsesfristen 5 år. Det tok jeg med knusende ro. Jeg er ikke bitter.

Det finnes mange lignende historier der ute, hvor autister ikke blir tatt seriøst. Jeg har møtt flere som har fortalt at de har vært, og er, livredde for å være åpne, i frykt for å bli dømt. Noen skjuler diagnosen, andre nekter for å ha den, og noen velger å fjerne autismediagnosen, i frykt for at den skal bli brukt mot seg.

Mitt råd til alle dere som skal hjelpe folk der ute: lytt til oss som individer - ikke som en diagnose. Ikke vær feig og snu ryggen til. Ta oss seriøst - det betyr så mye!

Ta vare på hverandre…

Takk for meg.

#StopAutismStigma