Fra tidlig av ble vi møtt med:
– “Han trenger struktur og rammer.”
– “Han må trenes på det som er vanskelig.”
– “Vi må inn med tiltak i fredstid.”
– “Vi må følge planen”

Og vi sa ja. Vi prøvde. Vi tok imot hjelpen.
Det har vært mange møter opp gjennom årene – med PPT, BUP, helsestasjon, rektor, lærere. Tverrfaglig, ja for det gir jo et bredt perspektiv -ikke sant?

Folk som vet best. Som sier de forstår. Som mener mye.

Vi har blitt møtt av nye mennesker gang på gang, entusiastiske for å teste ut sitt nyeste faglige påfyll. Vi har åpnet opp vårt hjem og vårt indre for å bli vurdert og veiledet.
Vi har sittet ved møtebord etter møtebord og følt oss tvunget til å prøve ut det som ble foreslått. For man blir jo lært opp til det – at systemet vet, og at det er vi foreldre som må justere oss.

Over tid skjer det noe med deg.
Du mister litt av stemmen din.
Du begynner å tenke at det er deg det er noe galt med.
At du er en dårlig mor.
At du burde få det til bedre.

Samtidig ser du hva barnet ditt egentlig trenger:
Han fungerer dårlig når han presses inn i rammen.
Men han blomstrer når han får frihet og tydelige forventninger – i sin rytme. F.eks en sommerjobb som bare klaffer på alle måter. Når han får bevege seg, bruke kroppen, tenke selv og ha mening i det han gjør, da skjer det noe. Han ser mer enn oss andre. Han handler raskere. Han lærer på sin måte, og ofte dypere enn alderen skulle tilsi.

Det er ikke trass. Det er et indre driv.

Og jo mer jeg ser, jo mer forstår jeg at han bærer kvaliteter vi burde verdsette:
Han finner nye stier. Han reagerer raskt. Han ser helhet.
I andre tider ville slike mennesker vært de som reddet flokken.
De som varslet, fant nye løsninger, tok raske avgjørelser.

I dag passer de ikke inn i et system bygget for stillesitting, lik progresjon og standardmål.
Og da blir barnet et problem. Familien et problem.

Man snakker om diagnose, tiltak, medisin – som en løsning for å få ham til å “passe inn”. Men prisen er veldig høy. Vi mister det genuine og styrkene.

I dag vet jeg mer enn jeg visste da vi begynte denne reisen.
Jeg sitter nå med erfaring og innsikt som overgår mye av det vi møter i systemet.
Ikke fordi jeg er ekspert, men fordi jeg har levd dette – hver eneste dag.
Jeg har sett hva som skaper uro og hva som gir ro.
Hva som hjelper og hva som river ned.

Barnet mitt trenger ikke å fikses.
Han trenger å bli forstått.
Han trenger voksne som tåler at han lærer, lever og utvikler seg på sin måte.
Og jeg trenger å få tilbake tilliten til at det vi gjør, også er riktig – selv om det ikke alltid stemmer med systemets rutiner.

Til deg som kjenner deg igjen: Du er ikke alene.
Og du er ikke feil.

Vi må begynne å stille et annet spørsmål:
Ikke “hvordan skal barnet passe inn?”
Men: “Hvordan kan vi forme samfunnet slik at barn med urkraft, driv og annerledeshet får rom til å være seg selv – og bidra med det de faktisk har å gi?”