I vår foreldregruppe er det nå 6300 medlemmer, og selvsagt finnes det flere. Vi har vært vitne til at våre barn har visnet foran øynene våre gjennom skoleløpet.

Hvem er barna bak det ufrivillige skolefraværet? Tall hentet fra vår gruppe viser at 75% av barna har en diagnose, og av disse har 40 % en nevrodiagnose.

Selvsagt er det grunn til å bekymre seg over for store mørketall, for veien til rett diagnose kan være lang. Antall nevrodivergente barn som opplever ufrivillig skolefravær forteller oss at vi ikke snakker om enkelte uhell her og der i norske kommuner, men vi snakker om systematisk svikt.

Barna våre møter en skole som ikke er tilpasset deres behov.

Vi ser at mangel på universelle tiltak, hjelpemidler, tilrettelegging, kunnskap, forståelse og ressurser preger dagens skole. Skolesystemet fremstår som en strukturell diskriminering av tusenvis av elever.

Dette har selvsagt konsekvenser: betalt av betalt av våre barn. De har utviklet tilleggsbelastninger som hodepine, kvalme, smerter og andre kroppslige plager, følsomhet overfor krav, søvnforstyrrelser, angst, utmattelse og nedstemthet.

Mange av våre barn har også mistet troen på seg selv og de rundt seg og vil heller dø enn å gå på skolen. Dette er realiteten i Norge i dag.

Når vi foresatte uttrykker bekymring for våre barn og ber om hjelp, blir vi ofte møtt med mistenksomhet, og ikke sjelden beskyldes vi for å sykeliggjøre våre egne barn.

Vi har manøvrert oss mellom barn som har blitt syke av skolen, utredninger, klager, grunnløse meldinger til barnevernet og ofte destruktive råd fra fagfolk. Barna har blitt kasteballer og ofte ramlet mellom flere stoler.

I stedet for å få oppfylt retten til utdanning, ser vi at stadig flere av våre barn blir skjøvet ut i utenforskap og blir høyt representert i NAV-statistikken.

Dette er ikke likeverd. Det er heller ikke bærekraftig. Det er brudd på grunnleggende menneskerettigheter, og det skjer på vår vakt.

Takk for meg.

Helene Begby
Eidsvoll plass 22. august 2025