Jeg ser på verden og fryktsomt skvetter jeg til i alt som jeg lærte å lese ut av den. For en gang tegnet de et bilde for den lille henne av hvordan de mente alt hang sammen. Gjennom sosiale regler og fastsatte normer krasjlandet hun inn de ytre maktstrukturene, i krav og forventninger som hun aldri klarte å nå opp til. De fungerte som speil for henne, og gjennom utallige ytre signaler speilet hun seg bort fra alt det vakre hun i utgangspunktet var.

For i kraft av de aller første erfaringene ble hjernekartet tegnet i samarbeid med de nedarvede forutsetningene i livets genlotteri.

– Du får ikke være sammen med oss kunne de andre barna si. – Se på deg nå, du kan ikke en gang oppføre deg, sa de hjemme til meg, i det raseriet tok fullstendig overhånd, og alt ble svart. - Du er så rar sa de til henne. - Herregud, hvorfor gjør du sånn der med hendene når du prater, sa de og lo. - Hun ser mer ut av vinduet enn på tavla i løpet av timene mine, sa læreren på foreldremøtet.
-Skam deg i bildet vårt, sa de, du er rar og annerledes, ikke tro at du får være med, vi liker ikke deg slik du er.
I 39 år lå skammen skjult, gjemt bakerst i det aller innerste kammerset, og gjennom lag på lag med tilgjorte masker forsøkte hun alltid å passe inn sammen med resten ved hjelp av de blide og selvoppofrende maskene hun hadde laget seg for å beskytte noe i seg selv.

Det måtte en skikkelig knekk til for at jeg skulle se meg selv tydelig. I en dyp og vond erkjennelse av hva et liv med ADHD har kostet i blod, svette og tårer. Årevis med selvhat og spiseforstyrrelser, en enorm selvforakt, tankesurr, depresjoner og angst, alle har de fulgt meg som mørke skygger. I fem uker gråt jeg, ustoppelige og såre hulk fikk sitt lengtende utløp, for i tårene lå noe forløsende. De måtte ut, og etter sorgen vokser reorienterende krefter frem. For jeg må orientere meg helt på nytt igjen, i en nyskapende konstruktiv prosess tar jeg stemmen min tilbake.

For en gang i tiden var jeg sprudlende og glad, sånn på ordentlig. Jeg elsket å leke, for fantasien hadde ingen grenser i leken. Jeg elsket å filosofere sammen med bøkene til Jostein Gaarder, for inni meg eksisterte en dyp undring knyttet til de store spørsmålene, i alt det magiske som omgir oss og som ikke har et svar med to streker under. Åpen og undrende kom jeg inn i denne verden, og det er først nå at jeg har tatt undringen tilbake, i alt det som en gang ble tatt fra den lille henne.

Inni meg sanser jeg sterkere enn noen er i stand til å se, for i meg flyter verden innover i evige strømmer av lyder, bevegelser, stemninger, i alt som utspiller seg, og sammen med det flommende lyset forsvinner alle grenser for hvor jeg starter og dere begynner. I dette intense rommet av ustoppelige sanseinntrykk forsøker jeg å finne min rolle i å tilpasse meg dere og systemene så godt det lar seg gjøre. Jeg leser absolutt alt, som om jeg var en jeger på savannen følger jeg vaktsomt med, og på et instinktnivå fanger oppmerksomheten alt, i hvert mikroansiktsutrykk, i enhver forknytt bevegelse, i alt som utspiller seg, forsøker jeg å være en del av laget ved å tilpasse meg de sosiale spillereglene så godt det lar seg gjøre.

Det er bare når jeg sover at roen kan senke seg. Her finnes ikke jeg slik verden har fortalt at jeg skal være, og det i seg selv er uendelig befriende. For i det den «normale» bevisstheten vekkes til live, og i det øynene åpner seg for en ny dag på savannen, ja da flytter jeg ut av kroppen min sammen med et tjuetalls radiostasjoner som spilles av på samme tid. Flyktige tanker tar en kaotisk regi, for disse tankene har verken retning eller sammenheng. Alt dette kaotiske vekker en fryktsom uro i kroppen min, for her er det vanskelig å få tak på hvem jeg er i det hele.

Slik har jeg levd et helt liv.

En enorm indre sensitivitet gjør at sansene tar inn det meste, og slik har det vært så lenge som jeg kan huske. Alt av erfaringer forsterkes, og i kraft av alle de vonde erfaringene, som det har vært mange av, strømmer fremdeles en redsel gjennom meg. Denne redselen er sterkt knyttet til opplevelsen av å ikke høre helt til, og at det er noe grunnleggende galt med meg som menneske som ikke ser ut til å forstå alt det som virker å være så enkelt og oversiktlig for resten.

I en frakoblet indre opplevelse har uroen strømmet gjennom meg fra dagens første bevisste øyeblikk til de sene kveldstimer. Kroppslige spenninger og tankekjør har vært en «normaltilstand». Helt til den dagen hvor jeg tok motet til meg og fikk den hjelpen som jeg så sårt trengte. Med riktig hjelp og medisiner er jeg i ferd med å male et nytt bilde av verden og meg selv i den. Her skal jeg også høre til, akkurat slik jeg er, og her skal jeg lage plass til den jeg er.

For meg var det en enorm befrielse å få diagnosen, fordi den ga meg muligheten til å se meg selv i et nytt og varmere lys. For selvkritikk har det vært mer enn nok av. Nå øver jeg hver eneste dag på å kjenne meg trygg i kroppen min igjen, samt å ta tilbake selvrespekten. Det hele krever en indre selvledelse hvor jeg hver dag jobber aktivt med å bryte selvdestruktive tankemønstre og uverdighetskomplekser. Å leve livet så sterkt har tatt mye krefter. Før medisinene vekket hjernen til «live» igjen, så jeg mørkt på det aller meste. Nå er jeg i stand til å ta et steg til siden og jeg kan se alt sammen i et nytt lys.

I den grad noe innvirker på oss, er vi alle sammen forskjellige. Vi tåler ulikt, vi sanser ulikt, vi erfarer ulikt, og vi kan se på det samme og se ulikt med utgangspunkt i de erfaringene som livet har gitt oss så langt. Så da tenker jeg at siden vi lever i 2025 med all den kunnskapen som florerer rundt oss, veldig lett tilgjengelig, at vi da skulle ha kommet lenger med hensyn til ulikhetene og nyansene som ligger i det å være et menneske. De ulikhetene som tross alt gjør samfunnet spennende å leve og å delta i.

Jeg kan derfor kun prate gjennom egen erfaring, med mitt utgangspunkt, fra mitt ståsted fra å ha levd et helt liv med denne enorme uroen sammen med de sterke sansene. Uten medisiner ville jeg ikke vært i stand til å beskrive kontrasten mellom ro og konsentrasjon og motsatsen, uro og indre kaos. For med medisiner er jeg i stand til å ta mitt eget språk tilbake, ikke minst selvrespekten som ligger i å forstå seg selv i en verden der man skiller seg ut. Da kan man eie seg selv og sin opplevelse fremfor at verden skal «eie» deg.
Meningene er mange og de florer der ute, om ADHD, om overdiagnostisering, i fordomsfulle utsagn spyr mennesker ut meningene sine gjennom diverse kanaler, om det er gjennom nyhetsoppslag, eller andre medier, kan misledende ytringer trykke ned sårbare mennesker, som mest av alt trenger å bli sett og forstått. Da tenker jeg på alle oss som har kjempet et helt liv i et forsøk på å «passe» inn i de «smale» og samfunnsskapte strukturene.

For husk, man kjenner best den verdenen man lever i selv, for gjennom følelser, erfaringer og sanser plasserer vi oss alle sammen inn i det store bildet. Her vi finner plassen vår, meningen, tilhørigheten, tryggheten, i den man er sammen med de andre. Her ser vi ut i verden gjennom våre egne små perspektiv, og da må man være uendelig klar over at man kun ser en liten del av bildet. Den erfaringen som man ikke har levd ut selv skal man ha inderlig og dyp respekt for. Det gjelder jo for oss alle sammen, at vi bør tenke oss godt om før vi lirer fra oss ytringer rettet mot mennesker som strever seg gjennom kamper som er usynlige fra utsiden. Det er kun den som kjemper kampen som vet hva den har kostet av mot og livskraft. Jeg kan ikke annet enn å undre meg over hva som skjer når utdannet helsepersonell, og spesielt de som har posisjon, de som skal fungere som eksperter på feltet, at de som forventes å ha dypere kunnskap om ADHD, spyr ut sine arrogante fordommer gjennom bøker og media, som ikke bare sender skadelige signaler utover, men som i retur sender mistillit tilbake til den «helsetjenesten» som i utgangspunktet skulle være til hjelp.
Disse fordommene skal de få eie selv i sitt eget arrogante verdensbilde. For da har de ikke forstått noe som helst. For i denne ADHD debatten sitter ingen med fasiten, og hadde vi levd i en annen tid, med helt andre krav til menneskene, i en tid der vi kunne leve ut den vi var helt naturlig og med full aksept for ulikhetene, nei da hadde vi aldri trengt diagnosen heller tenker nå jeg.

Men sånn er det dessverre ikke.

Fra innsiden av hjertet sender jeg ropet utover, fra meg, fra alle oss som sanser så dypt og inderlig. Fra den lille meg, fra ungdommen som mistet all tiltro til seg selv og verden rundt seg. Lag ikke dette til en kamp mellom riktig og galt, for det er traumatisk nok i seg selv å ha levd i en verden der de ytre forventningene sa at vi alle skulle være like, at vi alle sammen skulle passe inn i den samme rammen, i det som passet flertallet best, samtidig som den samme strukturen signaliserte så tydelig tilbake at vi var selve feilvaren, at det var oss det var noe galt med som ikke skjønte spillereglene.

Jeg kjenner på det enda, opplevelsen av utestengelser, stempling, latterliggjøringen, de hånfulle blikkene, for som gamle spøkelsesekko sirkulerer gammel smerte i dypet av kroppsvevet, helt ned på cellenivå. Her strømmer en hel verden gjennom meg, kraftfull og sterk sirkulerer den rundt, og i mellomtiden jobber jeg hardt med å møte smerten, av-identifisere meg med den, for å slippe den fri der den hører hjemme. I time etter time har jeg vært der sammen med smerten, sammen med den lille meg og sammen med ungdommen. Det koster, men en dag skal ikke smertefulle ekko oppsøke meg lenger. Det tror jeg på.
For sånn har det vært å leve med udiagnostisert ADHD i 38 år. I denne grøten av sterke sanseinntrykk og traumer blandet sammen i en uoversiktlig miks, er det veldig vanskelig å målstyre oppmerksomheten slik som omgivelsene rundt forventer. I denne indre tilstanden befinner man seg overalt på samme tid. For å «samle» meg og for å koble meg på resten kreves en enorm viljestyrke, hele tiden, etterfulgt av en indre fornemmelse som forteller at jeg aldri vil nå helt opp. Kun den som har kjent dette på kroppen selv kan noensinne forstå hvor energikrevende og smertefullt det er. Her lever tanker og følelser sitt eget liv. I denne intense eksistensen er det vanskelig å se med klarhet i blikket eller forstå hvordan alt henger sammen, og hvor man selv befinner seg i det hele. Her slukes man inn i de ytre ideene, som aldri var dine i utgangspunktet, og inn i en ytrestyrt og fryktsom tilværelse. Slik har det vært for meg.

For å opparbeide selvinnsikt, forståelse og aksept i lys av å ha levd slik og hvorfor det er sånn, da er man avhengig av å møte noen som forstår hvorfor det er sånn, og som kan hjelpe deg med å sette ord på det. Dette handlet aldri om en trend for meg, aldri! Da jeg først tok motet til meg og oppsøkte den riktige hjelpen, ja da var jeg så skakkjørt, så uendelig sliten av å leve, at jeg ikke visste opp ned på noen ting lenger. For det å leve så intenst, så usynlig intenst, med kamuflerende masker, ja det krever enormt mye. Jeg skammet meg aller mest, for å ikke passe helt inn, for alt som en gang hadde blitt meg fortalt. Jeg trodde på det. Selv om jeg innerst inne visste at det bodde så mye mer i meg, men jeg klarte liksom aldri å «samle» meg slik at jeg fikk vist det utover eller for meg selv. Den indre fornemmelsen klamret seg fast, den sa- Det er noe som ikke stemmer. Døgnet rundt, i hvert sekund av dagen, jaget denne stemmen meg rundt, som om det var meg det var noe grunnleggende galt med. Det er et enormt slitsomt utgangspunkt for et liv rett og slett. Jeg ville ikke leve her, ikke sånn, for i den opplevelsen var det ingen mening å finne.

For å samle sammen alle de knuste delene og for å se oss selv klart i den tiden vi lever i, ja da skulle det bare mangle at vi får den hjelpen som vi så inderlig fortjener. For med så mange vonde erfaringer som en slik diagnose kan utløse, og sammen med de påskrudde sansene, har ikke hjernen lenger kraft til å tenke klart. Da må man få den hjelpen som vi vet virker, og for meg var medisiner nødvendig slik at hjernen skulle få mulighet til å våkne til live igjen, og på den måten ga medisinen meg muligheten til å både se og tenke klarere, for når tankene ble mer sammenhengende var det mye lettere å forstå meg selv i en ny og mer kjærlig kontekst. Uten hjelp ville jeg fortsatt ha sett utover med det fryktsomme blikket, drømt om å få slippe, tenkt at jeg nok kom hit på jorden med en stor feiltagelse.

Vi prater jo så høyt om selvaksept, ja det er et veldig fint ord i seg selv, men ordet gir ikke mening før man forstår det i sammenheng med den kroppslige og dype forbindelsen innover. Så bort med arrogansen. Jeg roper det ut, for ingen sitter med fasiten i hånden, ingen kan med hånden på sitt eget hjerte si hva som er best for den andre, tro aldri det. I dyp respekt for alle de levde livene, for alt det fine vi er, for alt det fantastisk flotte vi bidrar med, så lever vi tross alt sammen i en magisk fargemiks. La oss se det heller, og for all del la dem som lider og sanser på dypet få hjelp. Vi trenger disse sjelene, slik som vi alle er viktige, slik at vi alle sammen kan få muligheten til å se oss selv i vårt eget bilde, slik at vi også kan få kjenne at vi hører til, at vi ikke kom hit på jorden med en feiltagelse, men at denne sensitiviteten faktisk kan være både en styrke og ressurs når vi endelig kan akseptere oss selv for akkurat den vi er, slik vi var ment til å være.

For nei, jeg passet aldri inn i det bildet som ble tegnet for meg, og den eneste veien var å gå innover for å avdekke alle disse usannhetene som lå i den frakoblende og indre smerten. Lengtende hjertelag vil hjem. Alt dette frakoblende på innsiden i stemmer som sa at jeg var «feil», var bilder som jeg en gang skapte i alt som ble sendt min vei. Hvem sa at vi ikke hørte til inni oss selv? Ingen sa det, for det ingen på veien så i seg selv og som de sendte min vei, ja det må jeg finne ut av selv, nemlig verdien av å være meg, akkurat slik som jeg er. Det er den eneste veien.

Jeg sier det igjen. Å leve med ADHD er ikke for pyser, ikke i vår tid. Jeg kjempet lenge i et forsøk på å passe inn i systemer som ikke er tilpasset meg. Det har vært en ensom reise. Nå kan jeg endelig etter mange år se med klarhet i blikket og jeg kan tenke med tanker som henger sammen. Jeg roper ut ordene, vil brøle dem ut, se oss, se oss alle sammen, pakk arrogansen bort der den hører hjemme, svelg den ned og sitt sammen med den helt til du ser deg selv, for tro aldri at du kan se verden gjennom andres blikk. For det vil være det samme som å si at det er noe feil med «de andre», at de bare må forsøke hardere, at de må kjempe den ensomme kampen alene, i en oss mot dem tankegang. Er vi ikke alle oss da i den store sammenhengen? Er det ikke dit vi vil? Eller tar jeg helt feil?

For de faglige stemmene kommer til utløp i sine todelte leirer, som om det var en krig det handlet om, i for og imot leiren. Dere som er så imot, forstår dere hva dere holder på med? For det klarer jeg ikke å se. For hvor er viljen til å hjelpe menneskene der de er? Da kan jo energien heller brukes konstruktivt, og i stedet for i de krigførende ytringene, kan vi som trenger det bli sett for den vi er. Det er jo det som er hele poenget. I krigerske ytringer finner man ikke et eneste svar, for i spennet mellom riktig og galt kan man finne mange fruktbare svar, kanskje løsninger, om man er villig til å ta bort kikkerten og løfte blikket. Da kan man heller vekke sin egen nysgjerrighet slik at energien kan styres i en mer konstruktiv retning, langt bort fra det man så sterkt står for i egen blindsone. For i all galskapen, i alt det jeg har sett og erfart, er det jo i dette riktige eller galt perspektivet at selve galskapen får slå rot. Vi mennesker er ikke enten eller, heller kan vi ikke kategoriseres, for helt i bunn blir vi alle født som nysgjerrige og tillitsfulle vesener. Alt lå i oss. Hvor tok det veien? Det er selve galskapen jeg ser. Så bort med ytterpunktene. Jeg ber om at vinduet åpnes igjen, vær så snill, for i det klamme «jeg vet best» rommet, der har luften kvalt alt av den undrende og nysgjerrigheten lenge nok. La oss heller tenke nytt, la oss åpne det kloke rommet slik at alle får plass, slik at alle får puste, slik at vi sammen kan se på løsningene.

I mellomtiden er strukturene slik de er, og i mellomtiden trenger mennesker hjelp, og dere som skal hjelpe dem kan svelge arrogansen og ta tilbake trangsynet, for i dette snevre feltet finner dere ikke svarene. Det er kun deres eget ekko som blir sendt tilbake hit, deres egen stemme, i det dere selv ikke har erfart på kroppen eller er i stand til å se. For hadde dere virkelig skjønt det, hva det å leve med ADHD i vår tid innebærer for enkelte, ville dere aldri noensinne tenkt så kort og så smalt.

Jeg sier bare takk og lov, for om jeg skal motsi meg selv, møtte jeg på de «riktige» menneskene, de som er her for å hjelpe. Uten denne hjelpen ville jeg aldri hatt verken kapasitet eller overskudd til å formulere disse ordene. Tusen takk for at dere finnes, og for at flere som meg får den hjelpen vi så sårt trenger. I den takknemligheten strekker ikke ordrene til, men jeg kan si at hjertet mitt blir varmt når jeg tenker på dere. For nå vil jeg leve igjen, og for første gang på veldig mange år kjenner jeg på et genuint ønske om å møte dagen igjen. Medisinene i seg selv var aldri hele løsningen, men de var et hjelpemiddel til både å se og for å kunne tenke klarere igjen, ikke minst var det et hjelpemiddel på veien mot å vekke den nysgjerrigheten som en gang var en del av meg.

Så hva sier dere? Kan vi være nysgjerrige sammen i stedet? For i drømmen min, i selve fremtidsdrømmen, ser jeg for meg et samfunn der alle skal få plass ut ifra sine unike styrker, og her skal vi bli sett for den vi er, og da, kanskje da vil dette med medisiner være historie. Men i ruinene av det som har vært og den strukturen som fremdeles eksisterer må vi få den hjelpen som vi vet fungerer.
Så jeg sier det igjen - Svelg arrogansen deres ned, og la oss få leve livene våre slik vi alltid var ment til å gjøre, i kraft av alt dette vakre og unike som bor i oss alle sammen. La oss heller spille hverandre gode.

Takk for meg!