Når man får høre et mantra mange nok ganger, begynner man gjerne å tro på det. Og verre, når det dukker opp igjen og igjen fra helt forskjellige mennesker og institusjoner og i helt forskjellige sammenhenger, kan du begynne å tro at det er deg det er noe galt med. At alt alle klager over på en eller annen måte er din skyld.
Hvorfor får andre sympati og tapperhetsmedaljer, mens du blir utskjelt, kalt lat, vanskelig, usosial, uforståelig og lite bidragende til samfunnet for akkurat det samme?

Eneste svar jeg har kommet fram til er at det har med hvordan det får folk til å føle seg. Spesielt folk, institusjoner og bedrifter med makt. Hvordan det passer inn i det offentlige narrativet og maktsystemet. Sjukdom skal helst være midlertidig, tragisk og kureres av helter, ergo helsevesenet. Eller skape helter. Sjukdommer, og historier som passer dette skriptet får mediesynlighet, og dermed, offentlig sympati, og forskningsmidler og bedre medisiner og behandlingsmetoder.

Sykdommer hvor det ikke finnes noen kur, og dermed avslører farmasiens utilstrekkelighet, som epilepsi, eller som avslører en mørk historie hos helsevesenet, som Autisme? De skal helst dysses ned og usynliggjøres så langt det er mulig. Passer ikke inn i den fortellingen som skal presenteres, og dermed alle samfunnsmyter folk tror på.

Det finnes fortsatt subtile og snikende former for funkofobi i Norge. Det er ikke lenger den rasehygieniske eugenikken som steriliseringsloven mellom 1934 og 1977 bygde på. Denne loven er lite kjent og diskutert som en del av norsk etterkrigshistorie. Til tross for dens skamløse rangeringer av mennesker og familier utifra helse, normadlydelse, og økonomisk stand. Denne loven var altså bredt allment akseptert i flere tiår i forrige århundre.

Det som sannsynligvis idag ville blitt ansett som autistiske mennesker, og mennesker med ADHD, ble stemplet som «asosiale» folk, og «adferdsforstyrrelser». Disse bar altså på «dårlig arvemateriale» ifølge datidens rådende helsepersonell og vitenskap. Arvemateriale som var uønsket i det norske samfunnet fremover. Mange ble sterilisert formelt frivillig, men med enormt sosialt press og overtalelse fra gjerne både familie, og leger og sjukepleiere. Påstandene om at foreldre med en kronisk tilstand automatisk var dømt til å viderebringe denne til sine barn, var både grovt forenklet, og noe moderne genetikk har motbevist ved å vise et langt mer nyansert bilde.

Så hvorfor nevner jeg en lov som har vært historie siden 1977? Fordi ideologien, holdningene, og det trange menneskesynet som gjorde den mulig, fortsatt lever i beste velgående. Bare i andre former.

«Arbeidslinja». «NAV-systemet». Retorikk om «NAVERE» som snyltere, trengende og parasitter. I praksis en kapitalistisk statsideologi som sier at betalt arbeid, sosial status, og forbruk er meningen med livet og løsningen på alt. Altså at noen liv er mest til bry, og at det bare finnes én mulig akseptabel positiv måte å bidra positivt til samfunnet på. Det kan aldri være samfunnet selv som er skurken.

Det tar på å bli sett på som et veldedighetsprosjekt, istedenfor en person med masse ressurser. Det tærer ned selvfølelsen å hele tiden bli påminnet alt man burde ønske å gjøre. Hva man skal ha lyst til å føle. Hva man skal ha lyst på. Spesielt når disse offentlige idealene og fortellingene om konstant produktivitet, meningsløs uærlig, og overfladisk kommunikasjon, sosialisering, og networking, stritter imot min natur, og oversettes til «arbeid som sosial kontroll», «psykisk tortur -hvordan kan noen like det der?

Alle de vennehistoriene og romantikkhistoriene må være fra en annen dimensjon… Men habiliteringstjenesten har slått fast at jeg ikke har autisme tre ganger, fordi jeg har hatt venner periodevis, viser glede når jeg snakker om enkelt-temaer og ikke strever faglig på skolen. Og de kjenner meg åpenbart bedre enn meg selv og familien min…

Det har blitt merkelapper som «depresjon», «sosial angst», og «tilpasningsforstyrrelser» etter kontakt med psykiatrien. Foruten om det nedlatende navnet, kunne jeg lese meg opp hjemme at «Tilpasningsforstyrrelser» var en traumelidelse som vanligvis gikk over i løpet av seks måneder etter en alvorlig livshendelse eller overgang. Om jeg bare kunne være forsikret om at alle mine traumesymptomer ville være borte i løpet av et halvt år… jeg har jo vært sånn her hele livet!

Å få sin smerte, sine ekstra utfordringer, sine frykter, og sine lidelser bagatellisert, ugyldiggjort, relativisert, avvist, benektet, mistenkeliggjort, skambelagt eller til og med latterliggjort? Gang på gang. Dag etter dag. År etter år? Det gjør noe med ens grunnleggende tillit til samfunnet, medmennesker og institusjoner.

Av overnevnte grunner, har jeg en sterk mistanke om at mange med autisme i tillegg har kompleks PTSD. På grunn av hvordan man blir møtt. Dette aspektet blir ikke bedre av at økonomer, statsansatte og andre «eksperter» på sine smale felt, kommer med uttalelser som stempler økningen av diagnoser av autisme hos kvinner og jenter som «en katastrofe» pga. offentlige utgifter. Ingen nysgjerrighet over hvordan vi kunne gå under radaren så lenge. Ikke åpenhet over hvilke ressurser og styrker vi har. Oppblåsing av myter istedenfor konfrontering av dem.

Nei, autisme og ADHD er ikke psykiske lidelser. Men nevroutviksling-forstyrrelser. Og nei, alle er ikke på autismespekteret. Det kalles autismespekter-forstyrrelse for å understreke mangfoldet og forskjellene mellom hvordan autisme utarter seg hos ulike individer. Alle har derimot noen autistiske trekk, men alle har også noen narsissistiske trekk, uten å kunne kvalifisere til diagnosekriteriene til narsissistisk personlighets-forstyrrelse.

Nei, folk med autisme mangler ikke empati. Folk med autisme sanser, opplever og bearbeider sanseinntrykk annerledes, og dette fører til at vi har en annen måte å kommunisere på. Vi viser ikke empati, (og alle andre følelser) på samme måten som flertallet gjør, og forventer. På den andre siden oppleves flertallet å «mangle empati» for autister. Dette er et mindre omtalt emne, fordi, majoriteten definerer hva som er sant. Det er ulike studier som viser at folk med autisme kommuniserer like bra med andre med autisme, som «normale» mennesker gjør med hverandre. Dette krasjet mellom kommunikasjons-stiler, dvs, grove misforståelser, ikke-mente-men likefullt opplevde emosjonelle såringer, irritasjonsmomenter og forvirring pga av den andres måte å uttrykke seg på, fordommer, manglende forståelse , eller gal tolkning av andres språkbruk, kalles *Dobbelt empati-problemet*. Dette går begge veier, men ikke-autister er langt mindre bevisst denne dynamikken. Dette inkluderer fagpersoner og psykologer.

Nei, vaksiner forårsaker ikke autisme. Men en ting som faktisk gjør det er eldre alder på foreldrene ved unnfangelse og fødsel. Nå som vi generelt får barn seinere i livet, er det bare logisk at flere barn diagnostiseres med autisme- og det er ikke verdens undergang!

Annerledes er ikke det samme som mindreverdige. Det er desto viktigere at tilrettelegging for nevrodivergente skjer så fort som mulig. Bort med stigmaet, utestengelsen og skammen!

Så lenge den norske statens overgrep via steriliseringsloven og dens underliggende holdninger forblir ukonfrontert, vil mantraet «alle mennesker er like mye verdt» forbli verdens største vits. Ikke alt var bedre før faktisk.


* Dette understrekes av at det måtte en nevrodivergent forsker til for å lansere dobbelt-empati-problemet, og gjøre kål på «autister mangler empati-myten», iallfall blant fagmiljøet, en gang for alle. Det var Damian Milton som lanserte dette begrepet så sent som i 2013.