På tavlen bak henne stod et tall som hun hadde oppdatert hver uke:
ADHD-diagnoser hittil i år: 143
Året før var det 96.
Da hun begynte, ti år tidligere, var det 41.

Hun så på tallene og kjente et sug i magen - en blanding av uro og skyld. Var barna blitt sykere, eller var det hun som hadde begynt å se dem med et filter hun ikke lenger stolte på?

Etter måneder med uro skrev Nora et debattinnlegg. Hun kalte det “Normale barn på resept”. Hun skrev om hvordan livlige, følsomme, impulsive barn ble stemplet som psykisk syke. Hvordan foreldre kom med håp i blikket og gikk ut med medisiner i hånden. Innlegget gikk viralt.

Aviser ringte. TV2 ville ha henne i studio.
“BUP-lege advarer mot overdiagnostisering!”

Hun snakket rolig, saklig, nesten for saklig, mens hun kjente det koke i brystet. Hun sa:
“Vi må skille mellom umodne barn og barn som er syke. Jeg foreslår at vi innfører begrepet barne-ADHD. Et adferds- og utviklingsfenomen - ikke en diagnose. Mange vokser det av seg. De trenger forståelse, ikke Amfetamin.”

Applaus. Kronikker. Podkast-invitasjoner.
Nora Haug ble et navn. Det føltes fint å føle seg viktig. En som kunne bidra til å utgjøre en forskjell. Hun ville skrive bok, dette måtte ut til folket.

Sprekkene
Men bak applausen vokste en stillhet. Kollegene ble mer forsiktige rundt henne.

Noen nikket, noen smilte anstrengt. Men de fleste unnlot å møte blikket hennes.

Foreldre sendte lange e-poster. Noen takket henne. Andre anklaget henne for å bagatellisere barnas lidelser.

Og så kom barna. De samme barna som før. De som ikke klarte å sitte stille. De som snakket for mye, eller ikke i det hele tatt. De som så på henne med blikk fulle av spørsmål hun ikke kunne svare på. Hun likte de ikke, de var intense og slitsomme. Kunne de ikke bare ta seg sammen?

Innerst inne kjente hun seg igjen i dem, og det gjorde henne enda mer irritert, nesten sint.

“Du må prøve å konsentrere deg,” hørte hun seg selv si.
Stemmen var strengere enn hun hadde tenkt.
Hun så guttens ansikt lukke seg, som en dør som smekket hardt igjen.

Speilet
Det begynte med søvnløshet. Tanker som surret i sirkel: tall, lyder, setninger fra intervjuer. Samtidig vokse det fram en uggen følelse i henne. En tvil hun ikke visste hvor kom fra. Hun begynte å lese om ADHD igjen - ikke som fagperson, men som menneske.

Hun kjente igjen seg selv i hvert avsnitt.
Glemsomhet. Hyperfokus. Kaotiske tanker.

Og det rare: følelsen av å være “for mye” og “for lite” på samme tid.

En kollega, psykologen Amina, la en hånd på skulderen hennes en kveld de var de siste igjen.

- “Nora,” sa hun forsiktig. “Har du noen gang tenkt på at du kanskje ikke bare skriver om barna?”

Nora lo kort, men latteren døde fort.

Erkjennelsen
Utredningen tok tid.
Hun satt i stolen, svarte på spørsmål hun selv hadde stilt hundre ganger til andre. Disse spørsmålene kunne da alle svare på, det var for enkelt å lure systemet.

Når hun fikk resultatet, var det som å se sitt eget navn i en nekrolog:
ADHD, kombinert type.
Autismespekterforstyrrelse, nivå 1.

Hun stirret på papiret.

Alt ble stille. Ikke som i sjokk – mer som når et ekko endelig stanser.
- «Har jeg virkelig ADHD? Og autisme? Men, jeg er jo en voksen kvinne!?»

Hun forstod. Hele kampanjen hennes, hele kampen mot “overdiagnostisering” – det hadde vært et speilforsvar. Hun hadde projisert sin usikkerhet ut til hele verden. Nå forsto hun hva ableisme var - Internalisert ableisme.

Hun hadde ropt ulv fordi hun så ulven i seg selv.

Hun hadde kjempet mot medisiner, mot merkelapper, mot diagnoser - fordi hun ikke orket tanken på at hun selv kunne være “en av dem”.

Etterklang
Et halvt år senere satt hun igjen i et TV-studio.
Denne gangen uten manus.
Hun så rett i kameraet og sa:
- “Jeg tok feil. Ikke om alt, men om mye. Jeg trodde jeg beskyttet barna, men egentlig forsøkte jeg å beskytte meg selv. Det er mulig å overdiagnostisere, ja. Men det er også mulig å overse. Og det kan skade like mye.”

Hun smilte svakt.

“Barn kan vokse, men ikke av seg selv. De trenger voksne som tåler å se hele barnet - også de delene som minner oss om oss selv.”

Etterpå gikk hun hjem, satte seg på kjøkkenet og så på notatene til boken sin.

På tittelsiden skrev hun et nytt navn:
“Hun som ropte ulv - og fant seg selv.”